Innholdsfortegnelse:
Video: Taverna Gourmet: koster € 35, men under rekene er det en pizza
2024 Forfatter: Cody Thornton | [email protected]. Sist endret: 2023-12-16 12:42
Pizza er en alvorlig ting, veldig alvorlig, jeg har aldri vært i stand til å sette pris på den konseptuelle blowjob-versjonen.
Over tid overbeviste jeg meg selv om at jeg er en purist, en som alltid tar tusenfryd fordi mindre er mer. Til meg gir disse som "ah, pizza laget med sjøvann og beluga-kaviar på toppen …" ideen om all dritt og mange bla-bla-fanatikere.
Så skjer det (som preteens som leker med lekebiler den ene dagen og den neste slipper de løs en fiskehandlerstemme) jeg fikk en plutselig opplysning.
En middag på Gourmet taverna i Milano for å gjenoppdage meg selv som en elsker av gourmetpizza. I virkeligheten, gitt valget, vil jeg ikke kalle det den litt hatefulle måten, men jeg tilpasser meg for enkelhets skyld.
La oss komme til poenget: Taverna Gourmet i Milano er et sted å markere på gjøremålsagendaen.
Bella er vakker, slik det kreves av den nye generasjonen pizzeriaer som har forlatt alle ølfestmøbler med perler og benkeplater.
Det er varmt, det føles godt, det er en vedfyrt ovn som ser ut til å være stedets bankende hjerte, og pizzakokkene beveger seg utstilt i sin rituelle dans, veldig annerledes enn en vanlig pizzakokk.
Jeg skal fortelle deg med en gang, så ikke rop skandale: 4 euro pizzaen er ikke her.
Det starter fra margherita (også gourmet) fra 14 euro og du kommer også til Gambero di Mazara da ben 35.
Og har du nå munnen på vidt gap som et tegn på forundring og skuffelse, lukk kjevene raskt og husk at dette ikke er pizzaen slik vi har blitt fortalt så langt (dårlige råvarer og umiddelbar utførelse).
Og det er det virkelig ikke.
Så mye at her, for å forstå noe, er det ikke slik at du bestiller en hel pizza, men en smaksprøve på 8 skiver (som i mengde tilsvarer en hel pizza) for 30 euro som lar deg utvide horisonten og få en idé om hva denne rare gourmetpizza-tingen er.
Det starter fra basen: bare morgjær, minst 48 timers heving og, for Margherita, basilikumdeig.
Så har vi Piennolo-tomaten, bøffelmozzarellaen, grønn og rød basilikum og Parmigiano Reggiano.
Fra Napoli, her, er det ikke engang en myk konsistens: skiven har en gjennomstekt, nesten sprø bunn. I munnen er det en slags festival for surhet: gjær og tomat slår deg, så griper mozzarellaen inn for å myke opp alt.
Vi går videre til en hvetekimblanding, krydret med guacamole, bøffeltartar, rød Mazara-reker og Sorrento-sitronskall.
Jeg observerer med forsiktighet: det grunnleggende spørsmålet "hvis den ikke har tomat, er det ikke en pizza" dukker opp igjen i meg.
Og faktisk er det ikke en pizza, kall den litt som du vil, men vit at den er skikkelig god. Du kan høre alle ingrediensene, og rekene som jeg syntes ble litt dårlig behandlet i all den smaksforvirringen kommer godt frem.
Deretter kommer skiven med blekksprutblekkblanding, ost og pepperkrem, rå scampi og limeskall.
Ja, rå langoustine med ost og pepper bukker litt under, men ideen om å legge ost og pepper på pizza er et sensasjonelt (ikke nytt) vidunder.
Deigen er også velsmakende og overbevisende. Ok, neste gang tar jeg det uten flukt, men dobbel C/P-krem.
I alt dette drikker jeg litt vin, sommelieren overbeviste meg om at disse rosa boblene lett kan ta meg (nesten) til slutten.
Det er mange viner på menyen, definitivt over gjennomsnittet selv fra den «utviklede» pizzeriaen, men kanskje er det fortsatt noe å gjøre med øl: Baladin, Via dei Birrai, Birrificio Italiano og lite annet.
Bra, ok, men med all denne forskningen på pizza, ville jeg forvente noe mer, og ikke å gå i fellen til det klassiske null-kilometer håndverksbryggeriet. Mer, jeg vil ha mer.
Her kommer den femtende skiven: igjen blekksprutblekkdeig, med kalabrisk brokkolikrem, sautert kålrot, sprø blekksprut, chili i tråder. Alt servert med et skudd blekksprutbuljong.
Jeg ser fremover: Jeg angrer nesten på at jeg ødela så mye spiselig tredimensjonal design, men jeg klarer det. Ingenting, dette er også bra, hva kan jeg fortelle deg? Følg i rekkefølgen:
- grovdeig med bøffelmozzarella, piemontesisk Fassona-tartar, pioppini-sopp og sprø parmesan-wafer
- fullkornsdeig med iberisk grisepluma, purert burrata, halvkrydret Provolone, grønn eplekrem.
Jeg forblir litt fortumlet: alle smakene kan skilles fra hverandre, og nå forstår jeg godt at ingrediensene som følger med hver enkelt skive (pizzamakerne er absolutt ikke forstoppede av det) kan heve deigen og prisene.
Enkelt, men min favoritt av smakingen: krem av toma, BH-pølse, svart sommertrøffel.
Jeg vet at før eller siden kommer jeg tilbake til favorittmargheritaen min, men i mellomtiden har jeg med denne siste fremstøt nesten glemt eksistensen av tomaten.
Nei, kom igjen, jeg overdriver, men dette var virkelig bemerkelsesverdig. Jeg er bulimisk, jeg ville ikke trodd det, men likevel vil jeg ha mer.
Og siden jeg fortsatt ikke har nok: klassisk deig med gorgonzola, bøffel, lavtemperaturkokt vilt, rå artisjokksalat. Embè. Dessuten.
Stracciatella, granateple, sikorisalat og kantabriske ansjoser: nå forstår jeg ingenting lenger, jeg gikk inn på turen og jeg har allerede blitt veldig flink til å kutte skiven for å dele ingrediensene til de riktige bitene og deretter nyte gesimsen i renhet.
Jeg har det gøy, bare vit det.
Stracciatella, Patanegra 24 måneder og … det er det. En finish som den skal være: søtt og salt akkurat nok.
Det er offisielt, jeg ble forelsket for femtende gang. Jeg er en troløs mann og sitter også ofte forelsket ved bordet, hva er galt med det?
I virkeligheten ville det ta en dessert for å lukke ordentlig, men vet at jeg fotograferte dette kun for nyhetens skyld da han gikk til et annet bord.
Bulimifasen er fin, men jeg er mett, mett og glad og jeg kan bare si farvel til sjokoladegeometriene til konditoren Ernst Knam som står i avisen.
Refleksjoner fra dagen etter (dvs. i dag):
Jeg fordøyde alt, jeg er sulten igjen og så tror jeg kan si at deigen (nei, deigene) ble hevet jevnlig.
Jeg vil tilbake, men snart mener jeg, og se ansiktet til noen andre som, som meg, bekjenner seg til å være skeptisk til problemene med beryktet gourmetmat, spesielt når det kommer til pizza.
Anbefalt:
Alessandro Borghese i Milano: hvordan det er, hvor det er og hvor mye det koster å spise i hans første restaurant
Alessandro Borghese åpner sin første restaurant i Milano, i City Life-området. Den berømte telekokken forteller hvordan hans første restaurant kalt Alessandro Borghese vil bli, hvor han er, hva han spiser og hvor mye det koster, luksusen med enkelhet
Cheddar innse det: Pizza lages kun med mozzarella. Italienerne visste det, men nå sier vitenskapen det
Alle som elsker å spise elsker pizza. De som elsker pizza elsker mozzarella. Og den tenker ikke på noe annet grunnlag å plassere ingrediensene på. Likevel er det triste kjeft og hele nasjoner som tenker annerledes. Men endelig kommer vitenskapen (som vanligvis hater gourmeter) oss til unnsetning. Ta cheddar, emmentaler og gruyere og gi dem […]
Niko Romitos panettone koster € 55, men vi må fortelle deg om det er verdt det
Niko Romitos panettone koster 55 euro, vi kjøpte den for å fortelle deg om det er verdt å la seg friste av den 3-stjerners Michelin-kokken
Gabriele Bonci ga seg til stekt kylling og vi prøvde det: hvordan er det, hvor mye koster det
Hvordan og hvor mye koster Gabriele Boncis nye stekte kylling i bakeriet i via Trionfale, Roma. Menyen, prisene, vår smak
Milan Restaurants: Ubetalelig koster 250 euro, men jeg betalte ikke, sjokkerer det deg?
Jeg sier det med en gang, så ingen skal være i tvil: I lunsjen her om dagen på Priceless (kan du eventuelt kalle den midlertidige Mastercard-restauranten i Milano annerledes?) betalte jeg IKKE. For det er sant at det er ting som er uvurderlige (terrassen med utsikt over Piazza della Scala, men også nyte klimaanlegget etter den siste flyturen […]